Hjemme hos oss har moren min klart å bruke navnet mitt til en fordel for seg selv. For du skjønner, om hun roper Elisabeth (høres mer ut som Eliiiiiiiisebeth, men du forstår) løper hundene til døren for da vet de at jeg går ut med de. Det er morsomt å se hundene løpe fra stuen, ut i gangen, hoppe litt rundt, for så å stirre inbitt på meg. Om jeg ikke reagerer roper mamma navnet mitt igjen. Og da bjeffer de. Så da vet de at jeg kommer. Løfter opp  den eldste hunden og går ned trappen, og før jeg lukker døren bak meg hører jeg moren min ler hysteriskt.

Men det er ikke bare moren min sin vet å utnytte navnet mitt. Tanten min bodde hos oss i julen, og hundene hennes lærte seg at Eliiiiiisebeth betydde at de fikk gå ut i hagen. Tydeligvis har hun tatt dette med seg hjem også, for i går fikk jeg en pen liten melding fra Tanten min.

(Ronja, Cindy og (Re)gina er hundene våre)

        Sier jeg Ronja, ser hundene på meg
                Sier jeg Cindy, bjeffer de.
Sier jeg Gina, hopper de opp på fanget mitt og klorer

       Roper jeg Eliiiiisebeth, er helvete løst, og de
 løper rundt som noen idioter mens de ser på døren

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja-aa, det skal jeg!

Julen er her snart, og jeg har hørt flere har snakket om at de vil ha hemmelig nisse på kontoret. Det vil si at de ligger alle navnene i en hatt, for så å trekke en de skal gi en gave til. Vi skal ikke vite hvem vi får gaven av. Men så er det de yngre her(ironiskt, for jeg er yngst), som ikke vil gi gave. Noe jeg syntes er teit. For det er koselig med en liten påkjenning på slutten av året. Vi ser hverandre hver dag, og snakker hver dag med hverandre.For ikke å snakke om hvor bra de tok meg imot når jeg begynte her! Så hvorfor ikke?

Så etter jobb i dag, skal jeg tutle inn på nille, finne noe snop til ca 20-30,- og før alle kommer på jobb i morgen, skal jeg sitte en liten gave på pultene til de 6 jeg deler kontor med. Min pult også, så de ikke blir mistenksom. Kanskje skal jeg ta en liten rød sløyfe rundt? Hmm..

Så har hvertfall jeg gjort min del når det gjelder å spre juleglede på kontoret!

Men hysh, ikke si det var meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Var ute med vennene mine i går. Såg pepperkakebyen og spiste god mat. Kjøpte noen topper og vi koste oss litt mer enn vanlig. Vi ser ikke hverandre så ofte, og det er jo snart jul. Kina mat. Skriver brev til venner som er flyttet vekk. Mimrer, ser på julepynten. Snakker om venner som ikke er venner lengre, drama, gutter, ser på gutter. Jeg blir enig med meg selv om at ingen er som han.

For han er min, og bare min.Jeg er hans, og bare hans. Jeg klarer ikke dy meg, når han sender en melding og spør hvor jeg er, må jeg ringe. Hører stemmen hans og smelter i knærna, skifter toneleie i stemmen, og forklarer at jeg er ute med venner. Han ba meg hilse til vennene mine. De hilste tilbake. Han sa at han var glad, for jeg hørtes lykkelig ut, og ikke sliten – som jeg har vært de siste ukene. Vi sa ha det, og jeg gikk inn med vennene for å se pepperkakebyen.

Jeg klemmer venninen min og sier ha det. Hun er min beste venn, og nabo. Heldig sånn sett. Vokst opp med hverandre. 17 år no siden jeg såg hun første gang. Jeg tar opp telefonen. Det ringer 2 ganger før han tar telefonen. Er tydelig at han hev seg rundt og grep den. Han er andpusten. Stemmen hans smelter meg igjen. Han snakker med meg, for han vet jeg ikke liker å gå hjem alene. Er så mange rare folk rundt der jeg bor. Kommer til inngangsdøren, og sier jeg ringer han når jeg er i sengen. Han sier jeg er sexy, og ligger på før jeg får tid til å protestere.

Ligger i sengen, og tar opp telefonen igjen. tredje gangen i dag. Han svarer og jeg hører han er nedenfor. Han ligger i sengen og. VI er begge enige om at sengene våre er for store for en person. Jeg har ene hunden min i sengen min, men det er ikke nok. Bare han kan fylle sengen min så den er god igjen. Han sier at han har lagt og sett på bildet som jeg tok av oss, i hele kveld. Jeg klemmer rundt bamsen han gav meg. Vi sier ingenting, men vi kjenner savnet begge to – etter den andre. Jeg kjenner en tåre i øyenkroken, og hører  han snufse. Vi  hvisker stille på hvert vårt språk følelsene for den andre. vi forstår begge at følelse er ikke et språk. så det har ikke noe å si hvordan det uttales.

Vi snakker litt til, får hverandre til å le og smile. Drar den andre opp fra savnet. Forteller om dagen som var. Juletradisjonene våre, og hvordan vi skal rette de om til den andre når vi flytter sammen. Vi er enige om at vi har jul hos oss og påske hos de et år, og omvendt neste år. Vi snakker om framtiden. Den er den eneste som holder oss oppe. Vi har noe å gripe etter.

Han "kjefter" på meg, sier at jeg må legge meg. For han vil ikke at jeg skal være trøtt på jobben. Jeg drar det ut, vil ikke gi slipp på stemmen hans. Høre pusten over høytalerene, han lager et luftkyss som sender ilinger nedover ryggen. Jeg husker fremdeles hvordan leppene hans var på kroppen min. Armene rundt livet mitt, oghvor godt det var å ha hodet på brystkassen hans. Han faller for det litt. glemmer at han vil jeg skal sove. Han husker det snart, og ber meg om å legge meg ned igjen. Jeg sier han er søt og ligger på før han får protestere. Liten hevn. Snur meg rundt i sengen og klemmer bamsen hardere. Min mest verdifulle eiendom.  Tørker tåren som har lagt der hele kvelden.

Vi vet ikke når det ikke er flere dager igjen å vente til vi ser hverandre igjen, men det er hvertfall en dag mindre..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker å glede foreldrene mine. Spesielt når tidene er tunge. Noe som de har vært i det siste.

Mamma har vært sykemeldt i flere år no, og har fått rehabiliteringspenger hele tiden. For 2-3 måneder siden fikk vi beskjed om at mamma hadde bare en utbetaling til, og så var det slutt. Et eller annet sted i systemet har det gått feil. For egentlig skulle de si ifra 6 måneder før rehabiliteringspengene skulle ta slutt. Og at hun skulle søkt om uføretrygd. Behandlingsprosessen var vanligvis 6 måneder fikk vi beskjed om. Og hun kom ikke til å få penger i den perioden. Og selvfølgelig var det ingen som gjorde noe for å rette opp i dette.

Så mamma var helt fra seg. Hvordan skulle de ha penger til huset, bilen, medisinen, hundene, ungene, maten og familie-hytten på en lønning?. Høres sikkert ut som om vi hadde mye som vi bare kunne selge. Men vi har alle vokst opp på den hytten, mamma er avhengig av egen bil til å komme seg til legen etc, pappa kjører i sin bil en time til jobb hver dag, hundene våre trenger spesial-fôr , og onkelen vår eter hos oss. (Vi leier huset av han). Så jeg og broren min sa oss villig til å gi de litt av lønningen vår. Så alt skulle gå rundt.

I forige uke kom jeg hjem, og såg mamma stod med et brev i hånden og skalv. Øynene var våte og hun sa ingenting. Merket ikke at jeg kom hjem engang.

Mamma..?
Jeg har fått uføretrygd..

Det var alt som ble sagt. Jeg gikk og klemte hun, og hun  klemte tilbake. Jeg kunne nesten se alle bekymringene forsvinne fra skuldrene hennes.

Og nå vil jeg gjerne gjøre noe for foreldrene mine. De har vært gift i 24 år no, og har bryllupsdag i dag! Men jeg aner ikke hva jeg kan gi de. De har tatt vare på broren min og meg i 22 år. Jeg vil gi de noe spesielt. Ikke for dyrt, for vi må fremdeles betale, så blir lite penger til dildall. Hun har jo ikke fått pengene enda. Men noe.. fint. Spesielt. Som viser hvor mye de betyr for oss. De har jo vært der for oss siden vi ble født, og før det. No er det vår tid til å være der for de.

Noen ideer?

—————-

Her er gavene jeg endte opp med!
Takk for alle tips og forslag!

2 håndlagde lyse-kuler

En cd-samling (Advent, jul og nyttårs-cd)

En vin til pappa!(Bildet ble vel like skeivt som pappa blir når han har drukket opp   )

Og en bok til hver av de. Midtlivskrisen til pappa, og "Mor – du er så god!" til mamma
(+ et smykke til moren min, men det går hun med, så kan ikke ta bilde av det for hun sover !)

Fra midtlivskrisen:

Livet har tre faser;

Ungdom

Midt i livet

og

Så godt du ser ut!

Fra Mor – du er så god!:

Kjærlighet er det eneste vi aldri kan gå tom for.
-Mødre lærer oss det.

Gratulerer med bryllupsdagen, mamma og pappa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ofte jeg ser noe som jeg kunne tenkt meg å ta bilde av, filme, ta opp lyden, bringe lukten videre, få andre til å føle det jeg føler i en brøkdel av et sekund. Jeg forbanner meg over at kameraet ligger igjen hjemme. At bussen ikke vil stoppe i 2 minutter så jeg kan ta et bilde. At det ikke finnes noe som gjør at jeg kan "ta opp" en lukt, eller en stemning.

Jeg har lyst å la andre føle det jeg føler når jeg ser snøen daler, lydene jeg hører når snøen gir etter under skoene mine. Gleden og latteren som ligger løst når jeg er ute med venner og det snør kraftig. Gledeshylene når jeg blir truffet i ansiktet av et snøflak. Barnslige gleden av å stikke tungen ut og håpe et snøflak treffer tungen. Fnisingen som kommer når jeg kjenner snøflaket smelter. Jeg vil at de skal føle hvor morsomt det er å  være ute i hagen med hundene og hive på snøballer, og se hvor forvirret de blir når de ikke finner ballen.

Hylene når hundene kommer inn fra hagen, dekket av snø i pelsen og søker varme på fangene våre. Kjenne den kalde snuten mot halsgropen når de gnir seg mot klærene i et forsøk på å bli varm. Høre familien ler rundt meg av hylene mine, og mitt desperate forsøk på å ikke bli overfalt av hundene. Løpe bort til peisen og prøve å få varme i meg fra ilden. Se hundene mine har et vilt blikk i ansiktet som tydelig viser at de er overlykkelige.

Jeg vil de skal lukte den gode lukten av ren luft. Den slags ren luft som bare kommer når det snør. Som rensker opp så godt at det svir litt i nesen når du puster dypt inn. Vil at de skal kunne få den følelsen jeg får når jeg sitter i stuevinduet og ser opp mens det snør. Helst store snøflak. For da virker det som om vi flyr oppover. Og det kiler i magen. Vil at de skal føle roen jeg får når hunden hopper opp på sofaryggen og ligger seg mellom armene mine for å få kos. Og for å se hva jeg ser etter. De ser på gatene, mens jeg ser på himmelen.

Skulle ønske de såg hvordan hagen vår var når solen treffer den i det den går ned. Det varme, røde skjæret som fyller opp muren bak huset. Snøen som blir magisk, og ser helt anderledes ut enn for noen minutter. Som en portal til et bedre sted. Jeg stopper ofte opp og bare ser. Føler. Lukter. Nyter øyeblikkene. Skuldrene senker seg og jeg er rolig. En indre ro. Det er en slags trygghet. Verden blir et annet sted. Renere på en måte.

Fikk en melding av en venn i går. "Er du glad no, din snøsokk?" Kunne ikke svare noe annet en et stort "JA! ;D" tilbake.

Jeg vil gjerne dele disse øyenblikkene med andre, men noen øyeblikk er vel best opplevd selv.

Hilsen en glad Snøsokk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Moren min har hatt det litt tøft i det siste, så fant ut i dag at jeg ville overraske hun litt.

Kjøpte en sånn:

Lagde deigen:

Lagde cookiene:

Hev de i ovnen:

(vet ovnen ser veldig skitten ut, men broren min sølte når han lagde middag, og gadd ikke vaske den. Det er bare på utsiden!)
Vasket opp etter meg:

Tar ut cookiene:

Og legger de på fat:

10 minutter etter at jeg har tatt cookiene ut, våkner mamma fra middagsluren og når hun går på kjøkkenet for å se hva jeg driver med, var dette synet som møtte hun.

(De var veldig gode!)

Og sånn får jeg en glad mor på en mandagskveld!:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen sa en gang at øynene var vinduet inn til sjelen..

Jeg tror det var mye riktig i det.

Øynene kan vise så mye følelser

Sorg

overraskelse

Nyskjerrighet

Årvåkenhet

Men jeg tror hunden min har flere personligheter.

Og dette er hva Cindy mener om hele kamera greien.

God natt fra Cindy

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag våknet jeg ekstra tidlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Men en halvtime før jeg skulle stå opp var jeg lys våken. Låg å dro meg i sengen. Trakk inn kald natteluft fra vinduet. Herlig. Slo alarmen på snooze når den ringte. Bare litt til. Bare nyte stillheten og varmen fra dynen. Sammtidig som kulden fra vinduet snek seg over foten som låg utenfor dynen, og opp til ansiktet mitt som såvidt tittet ut av dynen.

10 minutter med snooze på klokken var nok. Energien var på topp. Hev dynen til side og sprintet inn til det varme badet. Brukte ekstra god tid i dag. Håret skulle ligge som jeg ville det. Sminke, parfyme, pynt. Børste håret litt til. Ordne det igjen. Gode varme sokker. den gode og varme morgenkåpen falt på gulvet før jeg raskt hev på meg bukse og en skjorte. Stort smykke. Søte øredobber. Hjertesmykke. Fra han. Hører pappa begynner å lage lyder. På tide å komme seg på kjøkkenet.

Mat, nystekte rundstykker. Med kaldt syltetøy. Knaskelyd. Herlig. Pappa har fyrt i peisen. Ene hunden løper fra rommet til mamma og inn til meg. Får en liten bit rundstykke. Løper tilbake til den gode sengen. Storfornøyd. Tven står og surrer. Bryr meg ikke. Har den på for lyden sin skyld. Ser ut. Mørkt. Gatelys, stjernehimmel, måne. Vet at om noen timer kan man se havet. Stedet der jeg føler meg mest hjemme. Som jeg har våknet opp til hver dag siden jeg ble født. Gode minner. Gode lyder.

Går inn til mamma for å si at no går jeg. Vane fra barndommen. Da vet hun at jeg har kommet meg av gårde. Gir meg en unnskyldning til å kose med de 3 hundene våre. Snakker litt med mamma. Lager planer for senere. Hun ber meg kle godt på meg. Også vane fra barndommen. Da vet hun at jeg er varm.  Går ut til boden. Finner hanskene for første gang i år. Vet ikke hvorfor. Men i dag skulle jeg ha hansker på. Er kaldt. Hiver den gode store kåpen på meg. Skjerf rundt halsen. Blir vel mørkt, så tar en ekstra refleks i dag. Som henger fra lommen. Hjerteformet.

Roper ha det til pappa. Passer på å rope såpass høyt at jeg vet at broren min våkner. Ler ondt og løper nedover trappen. Lukter nymalt. Skoene mine lager klikkelyder. Fine, freshe farger på veggen. Er på tide. Har ikke vært malt her siden 1939. Siste trappetrinn. Tar tak i rekkverket og snur kroppen i det jeg hopper. Vane fra barndommen. Er nesten så jeg snubler i treroten mamma har lagt ut til pynt. Er flyttet så hun kan male senere. Retter opp en heks som har falt ned. låser opp. Lukker igjen.

Kulde. Vind. Trekker hetten over hodet. Springer rundt huset i mørket. Ingen lys her. Sklir på et blad. Runder hjørnet og bråstopper. Ser no at det ikke er regn. Det er snø. Første dagen med snø. Jeg smiler og løper ned i nederste delen av hagen. Tar litt snø i hånden og ser det smelter. ikke nok til en snøball.Men det er snø. Jeg ser ut og smiler når jeg ser bilene våre. Tildekket av snø. Lager en snøball fra sneen på bilen. Hiver den ut i veien og eksploderer. Ler og smiler for meg selv i det jeg løper ned til bussen. Små snøfugg. Krystaller. Alle unike. Tar en liten piruet og klapper en av de lokale kattene før jeg hopper på bussen. Sjåføren spør hvordan jeg kan være så glad så tidlig. Smiler pent og forklarer som om det var helt naturlig tankegang. Det er jo snart jul, for det snør!

Kanskje mamma hadde rett angående meg. Jeg er født på feil årstid. Vinteren er mer min stil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet du ikke mente det du sa..

At du var sliten og frustrert. Nedenfor og stresset.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva sier man når en venninne ringer deg midt i lunchen, strigråter og spør om du har tid et øyeblikk, for så å fortelle deg at søsteren var blitt slått flere ganger på bussen dagen før?

 Hun og søsteren hadde vært på vei til byn fra Åsane. Storesøsteren hadde vært i telefonen med moren deres da en vilt fremmed (muligens ruset) mann kom bort og slo hun. Skjelte hun ut og skrek at hun hadde "for faen ingen rett til å si noe stygt om luen!" Venninnen min mente han snakket om luen sin. Søsteren prøvde å forklare at hun var i telefon med moren og at hun ikke hadde snakket om noen lue. Det hjalp ikke. Han fortsatte å skrike å true, slo hun 2 ganger, og venninnen min var redd han kom til å slå hun med knytteneve neste gang.

Fikk ikke med meg hvordan de fikk han til å gå vekk, men han satt seg fram til sjåføren så de ikke skulle tørre å gå fram. Når personen gikk av i byn løp de fram til sjåføren og spurte om hun ikke hadde fått det med seg, og om de hadde et kamera bak i bussen. Nei, hun hadde ikke hørt/sett noe, og de hadde beklageligvis ikke noe kamera installert i den bussen. Så de har ikke noen måte å identifisere han på. For venninnen min (som satt mellom søsteren og han slo) turde ikke se opp på han. Og søsteren var så sjokket at hun ikke fikk med seg hvordan han såg ut.

De hadde anmeldt det i dag morges, og verken venninnen min eller søsteren hennes tør å ta den bussen lenger. Søsteren er generelt sett livredd busser no. Hun fikk en på politikammeret å snakke med. Venninnen min føler seg skyldig pga hun ikke skrek om hjelp. Jeg er egentlig glad hun ikke gjorde det. For mannen kunne likegodt ha gått til angrep på hun.

No lurer jeg bare på  hvorfor i helvete ingen andre på bussen gjorde noe? Hadde ikke du reagert om en mann stod og skrek på en 20 åring og slo henne flere ganger på bussen? Bussen var full, flere voksene menn og kvinner. Er det virkelig blitt sånn at man må skrike etter hjelp før noen reagerer på vold?

No skal jeg rett på Åsane senter og kjøpe mye snop, chips og en liten figurtype hun samler på, og så skal jeg bort til hun for å roe hun ned. Så redd har jeg aldri hørt hun før..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende